Legendenes passasje: Oskefisen som tente hjå bergatrollet

Oskefisen som tente hjå bergatrollet

Det var ein gong ein mann som hadde tre søner. Rett som det var kom det eit stygt bergatroll og stal høy hjå mannen. So kom der ein dag han sa til eldsteguten, at han fekk gå og passa høyet. «Ja» sa guten, «eg kan godt da; men eg lyt få ei ladd børsa med meg.» Ja, børsa fekk han med seg og so gjekk han å la seg til i løa.

Når det lei ut på natta so kom bergatrollet dundrande, og so tok det til å lukta: «Fy, fy! Kristnamannalukt!» sa bergatrollet. Då vart guten so redd at han la i veg heim igjen.

Andre kvelden skulle den mellomste guten i veg. «Men eg vil ha ei ladd børsa med meg», sa guten.
Ja, børsa fekk han med seg og so gjekk han å la seg til i løa. Når det lei ut på natta so kom bergatrollet dundrande, og so tok det til å lukta: «Fy, fy! Kristnamannalukt!» sa bergatrollet. Og dermed rømde den mellomste guten han og.

Den tredje kvelden ville den yngste guten i veg. Dei kalla han for Oskefisen han, for han var ikkje brukande til noko ting, meinte dei andre.
«Ja, å dette trur du at du greier, når ikkje me får det til?» sa brørne til Oskefisen. «Jau, eg får no prøva», sa Oskefisen. «Men du får laga til eit ostestykke til meg du mor, slik at eg har nista; men du skal ikkje kneppa for mykje myse av osten, for eg er ikkje lysten på å eta turt.» Ja, so fekk han osten med seg og la i veg til løa. På vegen plukka han so opp ein stein og la den i lomma.

Det tok ikkje lange tida før det dundra og braka kring løa. «Fy, fy! Kristamannalukt» brølte trollet.
«Skulle me sett kven som er sterkaste av meg og deg?» svara Oskefisen muntert.
Ja, det kunne no dei gjerne, meinte trollet. «Få sjå om du er god til å kneppa mysa av desse steinane, akkurat slik som eg gjer det!» sa Oskefisen og lurte samstundes ostestykket i neven, saman med steinen han hadde i lomma. So knepte han steinen so mysa både spruta og rann.

So var det trollet sin tur. Trollet fann seg ein lageleg stein og tok til å kneppa og kreista på den so grinstrane fauk, men det kom ikkje so mykje som ein mysedrope ut.
«Ja, eg ser du er sterkare, du, enn eg. Du får koma å tena hjå meg du», sa trollet.
Det kunne han so gjerne det, meinte Oskefisen og slo fylgje med trollet heim igjen.

Fyrste dagen som tenestdreng skulle Oskefisen gjeta kyrne til trollet. Då tok han kniven sin og skar rovene av alle saman. So tok han rovene og sette dei ned i ei blautmyr og jaga so kyrne heim til foreldra sine. Då han kom heim att til trollet sa Oskefisen; «Kyrne dine har gått seg fast i ei myr! Du får koma og hjelpa meg med å få dei opp igjen!»
Ja, trollet skunda seg det det kunne og vart med Oskefisen til myra. Då trollet fekk sjå alle rovene so stakk opp, tenkte trollet med seg at dei var drukna alle saman. So snart trollet byrja å dra i kyrne, stod han der med rovene i neven og tenkte at kyrne sat so godt at han sleit av heile rova.

Andre dagen skulle dei i skogen for å hogga ved. Men fyrst skulle dei koka seg graut, so dei var gode og mette før arbeidet. So skulle Oskefisen ut etter vatn han, men so var bøtta so stor at han ikkje greidde å rikka ho. «Nei, er dette noko til bøtte då? Eg tar like godt heile brunnen eg», sa Oskefisen.
«Nei, det må du ikkje gjera! Eg får heller gå sjølv eg då!» Sa trollet og for lakkande med bøtta.

Når trollet omsider kom igjen med vatn, skulle dei gjera opp eld. Då tok trollet til å blåsa under gryta so elden skulle få skikkeleg tak. Det blas so felt at vesle Oskefisen fauk heilt opp på hemsen i stova til trollet. «Nai, nai! Kva i alle dagar du vil der oppe?» sa trollet.
«Finna oppkveik til deg, husbonde!» sa Oskefisen og fata tak i kniven som låg der oppe.
Når trollet slutta å blåsa kom omsider Oskefisen ned att med kniven i lomma.

Då grauten var kokt, sette dei seg til å eta. Oskefisen hadde laga seg til med sekken sin innom vesten han hadde på seg, og etter kvart som dei åt, passa Oskefisen på å fylla sekken med graut. 
Når dei so vart mette, bar det til skogen med dei.

Når dei hadde gått eit stykke kom dei til ei elv. «Korleis i alle dagar skal me koma over her då!», sa trollet.
«Å, nei, her hoppar me over me!» svara Oskefisen. «Me får stikka hol på magen og ha ut noko graut, so hoppar me lettare», sa han, og med det same tok han fram kniven og skar hol på sekken. Grauten velta ut av sekken og med det same det var tomt hoppa Oskefisen over elva.
So skulle trollet gjera likeins, men det gjekk gale kan du skjønna. Trollet tok fram kniven sin, stakk den i magen og døydde tvert.

Men Oskefisen, han gjekk heim igjen, og i kjellaren til trollet fann han meir gull og sølv enn nokon kunne drøyma om. Han stappa gull og sylv i alle dei sekkar han fann. So reiste guten heim att etter faren og fekk han med seg med hest, so køyrde dei på gull og sylv i mange dagar.

Eventyret er samla og nedskriven av folkeminnesamlaren Knut Bjørgaas og publisert i boka Or gommol ti 3, som vart publisert i 1942. Eventyret er omskrive frå dialekt til nynorsk av Ole Kristian Årmot.

Kjelde: : Bjørgaas, K. (1942). Or Gommol Ti lll, Tao Voss og strond’ne. Voss: Folkeminnenemndi på Voss.

OSKEFISEN WHO OUTWITTED THE MOUNTAIN TROLL

Once upon a time, there was a man who had three sons. Every so often, a fearsome mountain troll would come and steal hay from the man. One day, he said to his eldest son that he could go and guard the hay. "Yes," the boy replied, "I can do that, but I'll need a loaded gun." So, he was given a gun and went to hide in the barn.

As night fell, the mountain troll came thundering, and it began to sniff the air, saying, "Fie, fie! The smell of Christian men!" The boy got so scared that he fled back home.

On the second night, it was the middle son's turn. "But I want a loaded gun," the boy said. So, he was given a gun and went to hide in the barn. As night fell, the mountain troll came thundering again, and it began to sniff the air, saying, "Fie, fie! The smell of Christian men!" The middle son also got scared and ran away.

On the third night, the youngest son, known as Oskefisen, wanted to try. The others thought him useless, so they called him Oskefisen, which means "the cheese fart," as they believed he was good for nothing. "Do you think you can do this when we couldn't?" his brothers asked. "Well, I'll give it a try," Oskefisen replied. "But Mother, please prepare a piece of cheese for me so I can have lunch. Don't squeeze out too much whey, though, as I don't want to eat it dry." He received the cheese and set off to the barn. On his way, he picked up a stone and put it in his pocket.

It didn't take long before there was a commotion around the barn. "Fie, fie! The smell of Christian men!" roared the troll. "Shall we see who's the strongest, you or me?" Oskefisen replied cheerfully. The troll agreed, and Oskefisen said, "Let's see if you can squeeze whey out of these stones just like I do!" While saying this, Oskefisen slyly hid the cheese in his hand along with the stone in his pocket. He squeezed the stone until whey splashed and ran.

Now it was the troll's turn. The troll found a suitable stone and started squeezing and straining, but not a single drop of whey came out. "Yes, I see you're stronger than me. You can come work for me," the troll conceded. Oskefisen agreed, and he went home with the troll.

On Oskefisen's first day of service, the troll asked him to tend the troll's cows. Oskefisen took his knife and cut off all their tails. He then took the tails and placed them in a swamp before driving the cows back to their parents. When he returned to the troll, Oskefisen said, "Your cows got stuck in a swamp! You'll have to come help me get them out!"

The troll hurried as fast as he could, and when he saw all the tails sticking up, he thought the cows had drowned. As soon as the troll started pulling the cows, he ended up with tails in his hands, thinking he had ripped them off completely.

On the second day, they were supposed to go into the forest to chop wood. But before that, they decided to cook porridge so they would be well-fed for the work. Oskefisen was tasked with fetching water, but the bucket was so large that he couldn't lift it. "Well, this is quite a bucket! I'll just take the entire well," Oskefisen said. "No, you mustn't do that! I'll go myself," the troll replied and left with the bucket. When the troll returned with water, they proceeded to start a fire. The troll blew under the pot with such force that Oskefisen flew up to the loft in the troll's house. "Oh dear! What are you doing up there?" the troll asked. "Just finding a way up to you, master of the house!" Oskefisen replied, grasping the knife he had hidden in the loft. When the troll stopped blowing, Oskefisen came down with the knife in his pocket.

After the porridge was cooked, they sat down to eat. Oskefisen had prepared by putting his bag inside his vest, and as they ate, he secretly filled his bag with porridge.

When they were full, they headed into the forest. After walking a distance, they reached a river. "How in the world will we get across?" the troll wondered. "Oh, no problem, we'll jump across!" Oskefisen replied. "We just need to pierce our bellies and let some porridge out to make us lighter." He then took out his knife and cut a hole in his bag. The porridge spilled out of the bag, and as soon as it was empty, Oskefisen easily jumped over the river.

The troll attempted the same but failed miserably. The troll took out his knife, stabbed it into his belly, and instantly died.

However, Oskefisen went back home and found more gold and silver in the troll's cellar than anyone could dream of. He filled all the bags he could find with gold and silver. Then, he returned home with his father, and together they loaded their horses with riches, enjoying the wealth for many days.

This tale was collected and transcribed by folklorist Knut Bjørgaas and published in the book "Or gommol ti 3," which was published in 1942. The story has been adapted from dialect to Norwegian

Nynorsk by Ole Kristian Årmot.

Translation by: by Kim Bagge.

Source: Bjørgaas, K. (1942). Or Gommol Ti lll, Tao Voss og strond’ne. Voss: Folkeminnenemndi på Voss.