Innføring i å lese kart på tur

Gjesteinnlegg: Øystein Ormåsen i Wild Voss

Jeg heter Øystein Ormåsen og er daglig leder i Wild Voss. Vi tilbyr opplevelser i fri natur, hele året. Kort fortalt betyr dette at vi hjelper turinteresserte å komme seg ut på turer til fots, på ski, eller med klatresele og tau. Vi holder til på Voss, og er mye på tur i Vossafjella. Jeg trives aller best når jeg er ute på tur – da føler jeg meg hjemme. Jeg startet Wild Voss for å bidra til at andre kan få den samme turgleden som jeg har.

De beste turopplevelsene får du ofte utenfor stiene, når du selv må finne frem i terrenget. Da må du hele tiden gjøre aktive veivalg, plassere føttene presist, samt følge med på omgivelsene. Det er noe helt annet enn å følge en merket sti! For å finne frem i terrenget må du kunne orientere med kart og kompass.

Hvorfor trenger jeg et kart når jeg har GPS og en telefon full av apper, tenker du kanskje? Du kommer langt med slike digitale verktøy, men på lange turer i regn og kaldt vær bør du ikke stole på teknologi alene. Da trenger du også evnen til å lese kart.

Hva er et kart?

Et kart er en enkel tegning av virkeligheten. Kall det gjerne en skisse. Det betyr at kartet gir en god del viktig informasjon, men også at mange detaljer mangler.

De mest vanlige kartene vi bruker på tur har målestokken 1 til 50 000 (skrives 1:50 000). Det betyr at 1 cm på kartet tilsvarer 50 000 cm (500 meter) ute i terrenget. Derfor er det svært begrenset hvor mange opplysninger det er mulig å få med på kartet.

Det er mulig å få tak i kart med flere detaljer (såkalt «stor målestokk»), som for eksempel orienteringskart. Ulempen med slike kart er at du trenger en hel bunke med kart for å dekke det området du ønsker å gå i – særlig om du skal legge ut på langtur. Det blir både komplisert og dyrt. Derfor klarar vi oss i de fleste tilfellene med turkart i målestokk 1:50 000.

Hvordan lese og forstå kart?

Kartet viser hvor vi finner veier, stier, vann, vassdrag, fjelltopper, stup, vegetasjon, hytter, tettsteder og mye mer. For å få en grundig og komplett forståelse av alle symbolene som er brukt på kartet, må du studere symbolforklaringen nederst på kartarket. Det høres kanskje ut som en stor jobb, men det går relativt fort å få kontroll på det meste. Nedenfor tar jeg utgangspunkt i de tre tallene jeg har markert på kartet over, og peker på noen viktige punkter rundt dem.

1. Å orientere kartet betyr at du holder kartet slik at nordretningen på kartet samsvarer med det som er nord i terrenget (virkeligheten). Da er det ofte lettere å lese kartet og sammenligne det med omgivelsene. Du finner nord i virkeligheten ved å bruke et kompass.

Når du skal fortelle noen hvor du er på kartet, må du vise til himmelretningen, ikke høyre eller venstre, opp eller ned. For eksempel: «Jeg står ved det lille vannet nord for Spannstjørnene, rett sør for Ruvlenutene». Mot vest ligger Spannsdalen.

2. Kartet har mange ruter, tegnet med blått. Rutene er kvadratiske, og måler to cm i hver retning. Det betyr at hver rute utgjør en kilometer hver vei i virkeligheten. Vi kallar det «kilometerruter». Dette er nyttig å vite, da det forteller noe om avstandene mellom kjennetegnene på kartet, og således hvor langt du må gå i terrenget for å komme fra et punkt til et annet. 

Til venstre for og over to-talet ser du en del blå tall. Sammen med kilometerrutene utgjør desse tallene koordinatsystemet som kartet er tegnet inn i. Vi omtaler dette som rutenettet til kartet. Vi benytter rutenettet til å oppgi posisjoner, akkurat slik vi har lært å benytte koordinatsystemer i matematikkens verden.

For eksempel: Ruvlenutane ligger i kvadratkilometeren med koordinatene 92 02. Tallet 92 representerer «x-koordinaten», mens tallet 02 representerer «y-koordinaten» for kvadratkilometeren. Det er litt unøyaktig å angi en posisjon ved å referere til en hel kvadratkilometer, det vil si en kvadratkilometer. Det er derfor vanlig å dele hver kvadratkilometer opp i nye tideler, for å kunne gi en «sekssifret rutevisning». Dette gir en mye mer nøyaktig posisjon.

3. Ruten der tallet 3 står forteller oss noe interessant om terrenget. Vi ser at deler av terrenget er markert med grønt, og at andre områder er tegnet i hvitt/beige. Det grønne er vegetasjon, altså trær eller skog. De hvite områdene er uten skog. Sammen med opplysninger om høyden over havet (ca 900 meter), får vi vite at det vokser skog i de sørvestvendte liene i Spannsdalen, selv opp til ca 1000 meter. Det tyder på at dalføret trolig er skjermet for den verste vinden og har et relativt behagelig klima. Det er nyttig å vite dersom vi trenger ved til bålet, ly for vinden eller vil jakte rype.

Litt om høydekurver og ekvidistanse

Kartet bruker høydekurver (også kalt «høydekoter») for å representere hvor bratt terrenget er, samt høydeforskjeller i landskapet. Ovenfor har jeg forsøkt å lage en tegning som viser hva høydekurver er og hvordan de kan leses.

Tegningen til venstre viser hvordan en liten høyde kan se ut på et kart. Vi ser flere høydekurver som ligger inne i hverandre, hver av dem litt mindre enn den utenfor. Tegningen til høyre viser det samme høydedraget, slik tverrsnittet av slik det kunne sett ut i virkeligheten.

Ekvidistanse er begrepet som brukes for å si noe om hvor stor høydeforskjell det er mellom to høydekurver på et kart. En ekvidistanse på 20 meter betyr at det er 20 meter høydeforskjell mellom to høydekurver. Vær klar over at hvert punkt på samme høydekurve er like høyt over havet. På figuren til venstre har jeg notert høyden på den nederste høydekurven: 100 meter. Jeg er like høyt over havet hvis jeg vandrer rundt åsen og holder meg på denne kurven hele tiden.

Høydekurvenes horisontale avstand til hverandre sier noe om hvor bratt det er. Der høydekurvene ligger tett, er det bratt. Der endrer høyden seg mye over en kort horisontal avstand. Figuren til høyre illustrerer dette. Den østlige siden av åsen er mye brattere enn den vestlige, der en markert, slakere fjellrygg fører opp mot de to toppunktene.

Ved å telle høydekurver kan vi finne ut hvor stor høydeforskjellen er, og dermed omtrent hvor mye vi må gå opp eller ned i løpet av en tur. Vi ser av tegningen at vi må gå opp omtrent 100 høydemeter for å komme oss fra starten av stigningen til topps på det høyeste punktet.

Legg merke til at høydekurvene på sørsiden av åsen bukter seg tydelig innover (nordover). vi ser at knekkpunktene er over hverandre. Det forteller oss at det ligger et søkk eller en bekkedal i skråningen her. Tegningen til høyre viser omtrent hvor dette søkket treffer åskammen – i det laveste punktet mellom toppene. Ofte kan du gå ut fra at det er slike bekkedaler eller søkk der høydekurvene er «krøllete» eller ujevne. Det kan være vrient å passere slike formasjoner.

Eit siste punkt om høydekurver: Vær klar over at det kan skjule seg ganske høye stup, skrenter og høyder på et kart – uten at de er tegnet inn med egne høydekurver. Slike «skjulte overraskelser» kan bidra til å forvirre deg i orienteringen, eller forsinke fremdriften.

Oppsummering

For å bli god til å lese kart, må du trene mye. Kartet må alltid være med. Studer det nøye både før og underveis på turen. Gjø det til ein vane å ha kartet fremme når du er på tur i fint vær, og ha mange korte stopp der du prøver å finne terrengdetaljene rundt deg på kartet.

Før du legger ut på tur kan det være smart å prøve å visualisere det terrenget du skal inn i ved å lese kartet grundig. Da lagar du deg en forventning om hvordan terrenget skal se ut. Fasiten får du når du er ute på tur, og forventningene møter virkeligheten. Dersom du blir overrasket av terrenget du møter, kan det bety at du må trene mer på å lese kart.

Lykke til!